smelt på tjukka

Min lille sjokoladeskatt er helt unik! Hun bestemte seg for å ankomme på termindato – en korrekt liten lady! (Eller så er hun som pappan sin og kommer kun i tid en gang i livet – ved fødselen!). Men visste du at bare 5% av alle babyer kommer på termin?

Uansett: hun heter Awa Linnea og var 52 cm lang og 3870 gr da hun ble født. Og hodemålet var på 37, for de som interesserer seg for sånt!:)

Jeg har vært litt fram og tilbake når det gjelder hvor åpen jeg skal være om fødselen her inne på bloggen. Men nå er det 2 og en halv uke siden livet forandra seg, og det er så utrolig mye som har hendt siden det…så jeg tror jeg fatter meg litt i korthet her. De som vil ha alle dirty details kan jo ta det med meg per msn, telefon eller face to face en gang……:)

Jeg hadde jo belaga meg på overtid, og var ganske overraska da slimproppen gikk mandag den 13. november, og da riene begynte å tikke inn på ettermiddagen samme dag…faktisk forstod jeg ikke helt hva som skjedde, og det var Francis som identifiserte fenomenet og vi begynte å ta tiden. Kort sagt hadde jeg uregelmessige rier i 3 døgn, på nettene var de (selvfølgelig) hyppigst og vondest og kom med 3 min mellomrom gjerne. Første natta ringte vi føden, men bestemte selv å vente hjemme. Andre natta ringte vi og dro ned, men var helt i startfasen, eller som jeg og Francis liker å kalle det: latensfasen (vi hadde mye moro med alle begreper). På føden fikk jeg smertestillende for å få sove litt, og så dro vi hjem igjen. Onsdagen ble tilbrakt i badekaret og jammen tok jeg ikke i bruk psykoprofylaxandningen også (who would have thought!), og på kvelden og utover natten ble det hele ganske intensivt. Jeg sov INGENTING, og hadde sovet minimalt på 3 døgn generelt, så da vi dro inn på føden på torsdag mårra kl 8 var det en temmelig utpeisa Maria som satt i taxien. Jeg var både psykisk og fysisk sliten…den fysiske delen sier vel seg selv, psykisk fordi jeg følte meg som en liten hypokonder og som verdens dårligste til å føde, ettersom ingenting eller veldig lite tilsynelatende skjedde. Jeg var SÅ REDD for å bli sendt hjem igjen! Gleden var derfor stor da jeg hadde 3 cm åpning og vi ble kjørt inn på et FÖRLOSSNINGSRUM hvor lampa ble satt til å lyse gult for UPPTAGET.

Jeg hadde bestemt meg for å føde uten smertestillende, så langt det gikk…og kall meg feig, kall meg hva du vil, men jeg ga etter får både lystgass og epidural. Lystgassen funka fint helt til det hele kom helt ut av kontroll, ettersom jeg var så trøtt og sovna av mens jeg lå å pusta inn i den maska…Det var vel det nærmeste full jeg noengang kommer til å være. Det var skikkelig EKKELT å føle at du har null kontroll over din egen kropp! Klokka var kanskje 13 – 13:30 da jeg hadde 5 cm åpning og fikk epidural. Ba om unnskyldning til barnmorskan for at jeg hadde vært så uhøflig og ikke hilse ordentlig (…), og det viste seg at det var samme barnmorska som hadde gjort UL nr 2 på oss! Kult. Det hele gikk litt sakte framover, og derfor satte de drypp på meg også. Det fikk fart på sakene! Etter et par timer hadde jeg 10 cm åpning.

Det var litt vanskelig for meg å ta valget om smertestillende, men i ettertid (og seff UNDER fødselen, hehe) er jeg veldig gla for at jeg valgte det, for det hele ble litt tøft og traumatisk på slutten. Saken er at jeg plutselig fikk skikkelig høy feber og ukontrollerte skjelvinger, noe de tror kom fra en infeksjon. Resultatet var at pressriene mine ble skikkelig dårlige, fordi kroppen min begynte å jobbe med meg i stedet for fødsel…derfor drøyde den såkalte utdrivningsfasen veldig lenge…tok vel 3-4 timer tror jeg. De måtte få inn en ekstra jordmor for å hjelpe til, og jeg hadde to stykker som trykte noe voldsomt på magen for å hjelpe skatten ut. Det var vondt og traumatisk og jeg trodde helt seriøst at jeg kom til å gå noe sinnsykt sönder (det høres finere ut på svensk) og at jeg kom til å ligge der for ALLTID med det lille hodet krona osv…

Men hun kom jo…lille vakre Awa Linnea! Og selv om jeg ikke helt er kommet dit at jeg kan si at dette gjør jeg med glede igjen og at smertene ble glemt så snart du får ungen på magen osv…så var det jo absolutt verdt det. For min del var det dessuten ikke smertene, men at jeg var så trøtt og sliten før selv fødselen kom i gang + at det ble så himla voldsomt på slutten…ble nok litt traumatisert av det ja. Men jeg skal jo ikke klage. Jeg er fortsatt intakt, på alle måter.

Pga. den infeksjonen måtte jeg og Awa Linnea bo på barsel alene i 4 døgn, for at jeg skulle få antibiotika. Det var ikke så gøy for Francis å måtte reise hjem, og ikke noe gøy for oss å være alene igjen heller…eller dele rom med 3 andre mødre og barn. Jeg kunne fortalt mye komisk om perverse russere, hysterisk morsomme jugoslavere og en artig liten barnmorska som jobba natt, men som ikke snakka med natt-stemmen, og som kalte Awa Linnea for Stina-Kaisa, snäckan og dvs andre ting…men skulle jo liksom fatte meg litt i korthet! Knis.

Grunnen til at det tok tid før updaten kom, er at vi måtte inn på sykehuset igjen en uke etter at vi hadde kommet hjem. Da hadde jeg nok gått noen dager med stigende feber uten å skjønne det, og da vi kom inn var infeksjonen tilbake for fullt. Derfor ble vi værende et par døgn på sykehuset, for at jeg skulle få antibiotika igjen og sånn. Denne gangen fikk vi enkeltrom der Francis også fikk bo…det var herlig! Og jeg er mye bedre nå. Går på pencilin fortsatt, men satser på at jeg blir 100% frisk nå…keep me in mind! Awa Linnea er frisk som en fisk og verdens skjønneste lille jente! Hun sover masse (om nettene også – glåri), spiser godt og virker blid og fornøyd. Hun er allerede ganske våken i blikket og har utrolig mange uttrykk i ansiktet…veldig morsom å se på! Og hun er helt sinnsykt sterk! Ikke rart jeg hadde vondt i magen da hun bodde der inne…strever for å holde hodet oppe mest mulig, sparker og løfter på kroppen…hun er ganske herlig! Og det er så GØY å ha fått en jente! Spesielt siden 99% av alle mennesker på jord trodde hun var en pjokk…men neida, hihi!

Og var det noen som ville se bilder?:)

Dette blir nok siste innlegget på denne bloggen, men frykt ikke – jeg bringer bud om en stor glede for hele folket: det kommer en ny blogg! Må bare få summa meg litt først…men it’s on it’s way. Håper jeg får se maaaaaaaaaaaaaange av de gode kommentarene deres der! Det har vært så gøy å ha dere med på reisen gjennom mitt gravide eventyr.

Peace out: Maria og Francis og sjokoladeskatten Awa Linnea.